Strak ut ligger jeg i overflaten og slapper av, pulsen er roligere nå. Det siste som blir gjort er å trekke pusten dypt før jeg synker nedover i dypet, eventyret har begynt.
Opplevelsene står i kø og det er alltid noe nytt å se hver gang jeg forlater jordens våte overflate.
Livet under vann er utrolig fasinerende og som fridykker må det nødvendigvis "ta pusten fra meg".
For de som ikke forstår begrepet fridykking, så er det mye likt vanlig dykking. Den største forskjellen er at fridykkere ikke har luft-tanker på ryggen. Dermed må vi benytte oksygenet som befinner seg naturlig i kroppen.
Hvem som helst kan drive med denne formen for aktivitet, ung som gammel. Vi har jo alle snorklet på stranden med noen små svømmebriller som vi fikk til ferien av mamma og pappa. Vi så da gjerne noen krabber, blåskjell eller kanskje en liten flyndre.
Selv om kroppen har blitt eldre og 30 av mine leveår har passert og ligger bak meg. Så er alt fremdeles som i barndommen, like spennende. Jeg bruker naturligvis annet utstyr i dag som egner seg bedre til fridykking enn svømmebrillene. En god maske, et par lange finner, blybelte og en våtdrakt som gjør at jeg holder varmen bedre.
Det kan ikke beskrives godt nok med ord, følelsen av å være fri men samtidig bundet på en og samme gang. Ønsket om å være lenger under, se mer og gå dypere, samtidig som kroppen sier at den trenger mer oksygen og må returnere til overflaten.
Å bli født som fisk er intet dårlig alternativ.
